The first promotion of new seamstresses from Manman Troll graduated yesterday. A proud day for the students and families, and Project Haiti! The ladies are open for business in their new atelier in Delmas 19. Please get in touch if you need clothes, uniforms, bags etc at: post@prosjekthaiti.no
'No country for amateurs' ...tales and thoughts about living and working in Haiti.
tirsdag 19. juli 2011
tirsdag 11. januar 2011
Haiti one year later
Haiti is in the spotlight again - it is the commemoration of the earthquake one year ago on the 12th January. The media is back, looking for some great stories and maybe some scandals. They won't have to look far. The scandal is that 12 months later a million people are still living under horrible conditions, lacking food, water, proper sanitation and possibilities to return to a normal home, look for work and get an education. The academics talk about two school of thoughts while analysing the blame game that is going on. Those that blame the weak...some call it criminal, government for not stepping up to the occasion, and those blaming the thousands of NGOs doing their own little things and ignoring the government procedures. The prime minister's standpoint is that they are being infantilized by the donors and the NGOs who refuse to spend money if it goes via the government. The 'blame-circle' is complete..meanwhile reconstruction moves at the pace of a turtle. Tomorrow all schools will be closed as one expects demonstrations and anger to rise on this day of rememberance. Most Haitians I speak with say the same, that they see no development, no reconstruction, no 'build back better!' We have recently seen small, one room, wooden houses popping up these days with logos of big NGOs painted outside. The one room look small for families, and actually not much better than a tent. We wonder how much they cost to set up and reflect upon the curious fact that they have somehow mysteriously showed up at a time when the media is back in town?
For Project Haiti this has been a 'crazy hectic' year as we now reflect upon it. We feel proud that we were able to help more than 100 families in the immediate aftermath of the earthquake, and that we set up and run a clean camp for five months. More so we feel proud that we were able to relocate all our families by the month of June. We built some houses, ( two bedroom, kitchen and toilet), and rented long term housing for the rest of the families.
Tomorrow Project Haiti's leader, Mirlande Augustin, will talk at the Nobels Peace Centre, together with amongst others the Norwegian Minister of Environment and Development, Erik Solheim, to remember the earthquake and its victims. We are sure Mirlande will do a great job!
Erik Solheim visited Petit Troll last week and it was a very positive meeting!
Back home in Norway Project Haiti's Tromsø group is organizing a benefit concert to remember the earthquake victims on Friday the 14th. Great local artists are supporting the concert!
Here in Port au Prince the International media has arrived, as we go about our normal activities.
We hope tomorrow will be calm, at the same time we understand people's frustrations and their need to express them. Lets hope it will be done in a decent and dignified way!
Ragnhild and Sara with students at Petit Troll
Inga Akeren, nurse, and Shirin Kordasti, medical doctor, both from the University Hospital North Norway, and Moise. Visiting a patient who is 100 years old, living in a camp
Edwin Ceide, in charge of Project Haiti's camp.
The 'Petit Troll' camp's baby, born in the camp on 20th January 2010.
Destruction
Spending the whole night helping a woman giving birth at the camp, we were lucky to have Mariah, an experienced midwife, with us and on top of things.
Siv Mika is helping out
The first days after the earthquake thousands of American troops landed in Haiti
Mika and the gang
Ingvill, Mariah and Siv Mika, checking out the rice distribution system
American troops
Sonson, lives in a camp
Edwin Ceide
The entrance to the school
For Project Haiti this has been a 'crazy hectic' year as we now reflect upon it. We feel proud that we were able to help more than 100 families in the immediate aftermath of the earthquake, and that we set up and run a clean camp for five months. More so we feel proud that we were able to relocate all our families by the month of June. We built some houses, ( two bedroom, kitchen and toilet), and rented long term housing for the rest of the families.
Tomorrow Project Haiti's leader, Mirlande Augustin, will talk at the Nobels Peace Centre, together with amongst others the Norwegian Minister of Environment and Development, Erik Solheim, to remember the earthquake and its victims. We are sure Mirlande will do a great job!
Erik Solheim visited Petit Troll last week and it was a very positive meeting!
Back home in Norway Project Haiti's Tromsø group is organizing a benefit concert to remember the earthquake victims on Friday the 14th. Great local artists are supporting the concert!
Here in Port au Prince the International media has arrived, as we go about our normal activities.
We hope tomorrow will be calm, at the same time we understand people's frustrations and their need to express them. Lets hope it will be done in a decent and dignified way!
Ragnhild and Sara with students at Petit Troll
Inga Akeren, nurse, and Shirin Kordasti, medical doctor, both from the University Hospital North Norway, and Moise. Visiting a patient who is 100 years old, living in a camp
Edwin Ceide, in charge of Project Haiti's camp.
The 'Petit Troll' camp's baby, born in the camp on 20th January 2010.
Destruction
Spending the whole night helping a woman giving birth at the camp, we were lucky to have Mariah, an experienced midwife, with us and on top of things.
Siv Mika is helping out
The first days after the earthquake thousands of American troops landed in Haiti
Mika and the gang
Ingvill, Mariah and Siv Mika, checking out the rice distribution system
American troops
Sonson, lives in a camp
Edwin Ceide
The entrance to the school
torsdag 2. desember 2010
Tanker om 2010 - Haitis ''annus horribilis''
Det er 12. januar 2010 sent på kvelden, vi er hjemme i leiligheten i Tromsø, vi snakker om å gå og legge oss. Jeg skal til å skru av PCen når jeg leser på dagbladet at et kraftig jordskjelv er registert på Haiti. Vi finner CNN på tv, og ser de første bildene fra Port au Prince. Min første tanke var at det sikkert ikke er så ille. Hvor mye skade kunne det egentlig være? Jordskjelv skjer jo hele tiden rundt omkring i verden.Vi prøver å ringe Jean Ricot, vaktmester og kollega på skolen vår Petit Troll i Delmas i Port au Prince. Vi ser på CNN mens vi forsøker å få kontakt med våre kollegaer og vår familie på Haiti. Det er ikke mulig å få svar fra noen. På Facebook ser vi meldinger lagt ut fra Haitianske venner i USA. De sier telefonnettet ligger nede. Det meldes om at ødeleggelsene er enorme, vi begynner å ane at dette er stort. På Facebook og Twitter ser vi at folk begynner å melde om savnede. ’Vær så snill kan noen dra til huset vårt i Delmas…Petionville…Pacot, og se om moren min er i livet, let etter familien, har noen sett min far han oppholdt seg på Hotel Montana, kan noen dra til Delmas 75 hele familien er innesperret…’’ og slik fortsetter meldingene å tikke inn.
Vi ser på hverandre, vi begynner å kjenne redselen for Edwins familie, hans foreldre, søsken, søskenbarn, våre elever og deres familier, våre ansatte, kvinnene som på tidspunktet for jordskjelvet hadde undervisning på skolen. Hva med våre to norske prosjektmedarbeidere Åse og Siv Mika? Er de i live? Vi stirrer på tv-skjermen hele natta. Siv Mikas datter Renate sender melding midt på natta, hun er fra seg av angst for sin mor. Har vi hørt fra Siv? Vet vi noe om hvor hun kan være? Jeg ringer Renate og forsøker å være rolig. Dette skal gå bra, så lenge vi ikke vet må vi ikke tenke det verste.
Jeg ringer Utenriksdepartementet og melder fra om to norske statsborgere som befinner seg i Port au Prince og som vi foreløpig ikke har hørt fra.
Jeg ringer familien til Åse og forteller det samme, vi kan ikke tro det verste før vi har fått tak i noen som kan fortelle hva som har skjedd.
Neste morgen begynner telefonene fra journalistene å ringe. Vi er med på avis, tv og radiointervju. Mange lurer på om vi har hatt kontakt med Siv og Åse. Etter hvert går vi på autopilot og svarer på de samme spørsmålene til alle som vil høre. Vi vet ikke mer enn det vi selv ser på tv. På formiddagen ringer min svigersøster. Hun har snakket med svigermor på Haiti. Alt vel på skolen Petit Troll! Svigermor har vært der og bekrefter at skolen står, ingen er omkommet. Åse ble skadet i hodet da hun løp ut. En jerndør falt over henne. Men det går bra. Nabohusene kollapset med flere omkomne. I gata der vi hører til var omtrent halvparten av husene kollapset, men skolen vår sto stødig.
Fra Haiti kunne Jean Ricot fortelle at de hadde tilbrakt hele natta i gata utenfor skolen, sammen med familiene som tilhører skolen. Menn, kvinner og barn satt sammen hele natta og sang salmer. Ved hvert etterskjelv, omtrent hvert 20 minutt, kunne man kjenne angsten for hvor kraftig og lenge det skulle vare. De mange etterskjelvene hindret mange i å gå inn i hus for å lete etter savnede. Ved hvert etterskjelv kunne man høre at bygninger kollapset. Da jordskjelvet skjedde var det undervising for kvinnene på skolen, omtrent 60 kvinner var samlet. Etter det første skjelvet løp alle mødrene hjem for å lete etter barna sine. Mange oppdaget at hjemmene deres var knust, men fant barna og familien i god behold utenfor husene. En mor fikk beskjed om at hennes eldste sønn på 17 år hadde omkommet sammen med klassekameratene på skolen han gikk på. Hele skolebygget på 5 etasjer kollapset og samtlige elever og lærere omkom. Vår regnskapsfører var på universitetet der hun tar mastergrad i prosjektledelse, da jordskjelvet skjedde. Hun lå fast under murstein i to dager før hun ble gravd ut. Hun fortalte at det hadde vært flere utenfor bygget der hun lå og ropt etter andre personer. Til å begynne med hadde hun ropt hennes eget navn, Mirlande, men skjønte at de utenfor fortsatte å lete etter sine, i stedet for å hjelpe henne ut. Fra da svarte hun ja når noen ropte etter noen, og ble til slutt gravd ut med en brukket arm men lykkelig for å ha overlevd.
Vår gode venn Moise mistet sin kone og to år gamle sønn i jordskjelvet. Han hadde akkurat komme hjem fra jobben og satt og lekte med Tobias på fanget. Hans kone lå og sov på soverommet. I neste øyeblikk ble alt svart rundt han. Et skap falt over han og beskyttet han. Han lette fortvilt etter sin sønn i mørket og fant han livløs. Han tok med seg Tobias og løp ut av huset og oppdaget at den delen av huset som kona sov i hadde falt sammen. Hans kone var også død. Moise jobber nå dag og natt med å hjelpe hjemløse i nabolaget, og leder en leir med flere tusen personer. Han sier selv at den eneste måten han kan fortsette å leve på er ved å ha noe å gjøre hele tiden, å tenke på andre ting.
En nabo og venn Charles var inne i restauranten han driver med sin kone denne ettermiddagen. Charles greide å løpe ut før hele bygget kollapset. Hans kone Miriam hadde vært inne på kjøkkenet og ble igjen inne i huset. Hele natten gjennom hadde Charles kontakt med Miriam som ropte at hun hadde sterke smerter. Han prøvde flere ganger å redde henne ut, men pga etterskjelvene turde ingen å gå inn i huset. Ved morgengry hadde kontakten opphørt. Miriam var død.
Vår venninne Sarah skulket jobben i MINUSTAHs hovedkvarter den dagen. Hun hadde en mistanke om at kjæresten hennes var utro, og hadde bestemt seg for å følge etter han den dagen. Hun forteller at hun løy til sjefen om at hun hadde influensa og fikk lov til å dra hjem tidlig. En time senere var det ingenting igjen av hovedkvarteret. Sarah mistet alle sine kollegaer. 100 FN ansatte omkom, inkludert hele ledelsen.
I 2009 jobbet jeg for UNIFEM i Port au Prince. Kontoret mitt falt sammen under jordskjelvet. En kollega og kjent feminist på Haiti omkom på kontoret. Jeg hadde kontrakt med UNIFEM for tre år, men mistrivdes i jobben, og bestemte meg for å slutte etter ett år. Jeg oppfattet FN som en alt for byråkratisk og tungrodd organisasjon, som opererte i en egen sfære, fjernt fra de menneskene de var der for å hjelpe. Det irriterte meg å se den ovenfra og ned holdningen FN ansatte hadde ovenfor haitianere, og jeg var forbannet på et system hvor man brukte mesteparten av tiden på reiser, konferanser og workshops på luksushotell. Haitianere ble ansatt som sjåfører, kokker, vaskehjelp, sikkerhetsvakter og sekretærer, mens expatriates tar seg av ’kjernevirksomheten’ som er godt betalt, skattefritt, faste uker fri etter 6 ukers jobb, ferie, osv. Samtidig var det en bra erfaring fordi det hjalp meg til å innse for meg selv at det jeg vil bruke tiden min på er å jobbe på grasrot nivå med Prosjekt Haiti.
Vi flyttet tilbake til Tromsø rett før jul med våre tre sønner. Jeg husker at vi, tilbake i Tromsø etter bare ett år, snakket om at alle våre planer hadde endret seg, og at vi egentlig ville være på Haiti. Men vi var enig om at det måtte være en god grunn til at det ble slik, kanskje vi ikke viste hvorfor ennå. Dette snakket vi om bare noen dager før 12. januar.
Huset vi leide i Port au Prince hadde falt sammen under jordskjelvet. På en normal dag ville mine tre sønner ha vært hjemme på det tidspunktet jordskjelvet skjedde, klokken 5 på ettermiddagen, og sannsynligvis spist middag på kjøkkenet. Det var rart å se restene av kjøkkenet vårt som lå hulter til bulter da vi kom tilbake etter jordskjelvet, og jeg takker Gud for at vi ikke var på Haiti den dagen.
Fem dager etter jordskjelvet reiser jeg og Edwin til Haiti. Med arbeidsgivers velsignelse i Tromsø kan jeg reise og være med å sette opp en leir for 100 hjemløse familier i gata utenfor skolen vår. Vi var usikre på hva vi burde pakke denne gangen. Skulle vi ta med tørrmat? Ville vi få tak i vann og mat? Skulle vi til en ’krigssone’? Vi reiser via Santo Domingo og flyet er fullt av bistandsarbeidere. ICRC og FN reiser business class, vi andre reiser på økonomi. Hotellet i Santo Domingo er fullt av pressefolk som har vært eller skal til Port au Prince. Neste morgen kjører vi med en dominikansk sjåfør til grensa. Han kan fortelle at dominikanerne har vært tidlig ute med støtte og gravemannskap til Haiti. Den dominikanske presidenten var den første statsleder som uttalte seg i media og kom med støtteerklæringer til det haitianske folket. Den neste var Barack Obama. Fra Haitis egen president var det stille lenge, da han endelig uttalte seg virket han sytende og klagende, og sa han hadde jo også fått sitt hus ødelagt…haitianerne var skuffet og forbannet, men ikke overrasket.
I Port au Prince var det kaos, selvfølgelig. 14 av 16 regjeringsbygg hadde kollapset, presidentpalasset likeså. Flyplassen hadde delvis falt sammen og fly med hjelpeforsyninger måtte vente i dagesvis med å få lande, eller snu. Norges Røde Kors måtte reise via Santo Domingo og kjøre sitt feltsykehus til Port au Prince. Etter dager med intensive diskusjoner fikk USA myndighet til å kontrollere flyplassen. USA mente at den viktigste prioriteringen var å få inn amerikanske tropper for å sikre tryggheten til hjelpearbeiderne. Letemannskap, hundepatruljer og gravemaskiner måtte vente på å reise inn til soldatene var på plass. Skremselspropaganda, i kjent stil, om hvor farlig haitianere er, fikk flere hjelpeorganisasjoner til å avvente med å sende sine hjelpemannskap inn i landet. Historier om ville menn med macheter som venter på å angripe hjelpearbeiderne passer media. Haitianere forteller om kamerateam som selv skaper spenningssituasjoner ved å kjøre inn lastebiler med matforsyninger i tett befolkede leire for så å be folk hente maten selv. Da vinner de sterkeste frem og det blir bra tv av det...
Heldigvis er det noen stemmer innimellom som kan fortelle at de ikke oppfatter situasjonen som farlig, men at det selvfølgelig oppstår kaos i denne settingen. Sensasjonslystne mediafolk går i føttene på hverandre, og leter etter neste scoop. De opptar også de få hotellene som står igjen, mens haitianere bor ute i gatene og har begynt å organisere seg i leire rundt omkring i byen. På fotballbaner, i parker, i hagen til statsministeren, på Champ de Mars utenfor presidentpalasset bor det tilslutt nesten to millioner hjemløse. Det er daglige nyhetssendinger fra alle tv kanaler, 300 000 omkomne. Tallet er høyt nok til at dette er interessant enn så lenge. George Clooney, Barack Obama, Wyclef Jean, Jay-Z, Shakira og så videre og så videre, samler inn penger til jordskjelvofrene. Jeg liker George Clooney, hvem gjør ikke det?.. og det er fantastisk at så mange mennesker har støttet, men er det slik at vi må ha Hollywood med for å gidde å engasjere oss? Ti måneder senere er gjenoppbyggingsarbeidet så vidt i gang, bare 5 prosent av bygningene som kollapset har blitt ryddet og fjernet i Port au Prince. Hjemløse haitianere innordner seg og bor i leire eller oppå sine ødelagte hus. De få nyhetssakene fra Haiti disse dager lyder blant annet slik; ’Susan Sarandon brakk ankelen sin da hun besøkte et barnehjem i Cite Soleil’’ , ’’Shakira gråt da hun traff barna i flyktningleirene i Port au Prince’’ eller ’’Soccer mums leave the comfort of their homes to help orphans in Haiti’’.
I gatebildet i dag i Port au Prince ser vi svært mange SUVer med logoer til gamle og nye NGOer. Vi har forsøkt å skrive opp de vi ser når vi kjører rundt i byen. Det må være hundrevis om ikke tusenvis av disse. Mange har fantasirike navn som ’Jesus in Haiti’, Haiti the light of Tomorrow’, Haiti- Nirvana’, ‘Feed the Children’, ‘Feed the poor’, ‘Feed Gods Children’ eller bare forkortelser som IOM, UNDP, CCR, NCA osv. Haiti er nå offisielt ’the capital of NGOs’ med ca 10 000 NGOe, altså landet med flest NGOer per hode i verden!
Et annet fenomen er Hollywoods filmstjerner som ankommer med egne organisasjoner for å hjelpe de stakkars jordskjelvofrene. Patricia Arquette, som blant annet spiller i tv-serien ’Medium’ har startet ’Give Love’. Min første assosiasjon til navnet var om det var en interesseorganisasjon for prostituerte..men det er det altså ikke…Vi skulle treffe Patricia, av ren nyskjerrighet men også fordi man har da lært å ikke forhåndsdømme noen selv om de er fra Hollywood...Give Love jobber med å sette opp 400 ombygde containere til hjemløse som skal bli fine hus når de har fått installert nye tak, dører og vinduer. En felles bekjent hadde bedt meg treffe Patricia og hennes team for å se om vi kunne jobbe sammen. Jeg fikk telefonnummeret til Patricia og skulle ta kontakt for å avtale møte. Patricia viste selvfølgelig ikke hvem jeg var da jeg ringte, men jeg fikk tilslutt minnet henne på at vår felles bekjent hadde foreslått at vi møttes slik at hun kunne få informasjon om situasjonen i landet, og potensielt jobbe sammen om noen av prosjektene for gjenoppbygging post -jordskjelv. Dette hadde hun vist glemt selv, men vi ble uansett enige om å møtes i deres camp neste morgen. Når vi ankom leiren neste dag ser vi bare bakhodet til Patricia idet hun kjører forbi oss sammen med brasilianske MINUSTAH soldater. Hun måtte først på en viktig barbeque sammen med soldatene men lovde oss å være snart tilbake. Vi ventet hele dagen. Vi fikk omvisning i leiren som har omtrent 4000 beboere. Folkene her forteller at de ikke har mottatt mat, men det har vært noen hvite folk og delt ut kondomer. De skulle gjerne hatt mer mat og vann. Vi ser mange barn som leker med oppblåste kondomer. De ser alle sultne ut. Patricias bror, David Arquette, også kjent fra Hollywood, gift med hun mørke fra 'Friends', er i leiren. Vi hilser på han, men han er fryktelig opptatt med å løpe fra et sted til det neste og knipser masse bilder av seg selv sammen med de fattige barna. Mye senere ankommer Patricia. Jeg går bort til henne og minner henne på at vi hadde en avtale som vår felles bekjent har satt opp. Patricia; ’’ Oh yeah, you guys build schools right? How can you help us?’’ Jeg forklarer at vi ikke bygger skoler per se, men at vi driver en skole og mange andre prosjekt i nærheten. Patricia har ikke tid å snakke og sier;
’’ We should meet for dinner, we’ll call you guys!’’ Ja sikkert!
Vi overhører Patricia som klager på Sean Penn (en annen Hollywood stjerne som driver egen leir i en golfklubb i Petionville); ’’…like he is the only one who knows anything about Haiti, always on CNN…’’ Veldig morsomt at the movie stars konkurrerer om hvem som er snillest....
to be continued....
Vi ser på hverandre, vi begynner å kjenne redselen for Edwins familie, hans foreldre, søsken, søskenbarn, våre elever og deres familier, våre ansatte, kvinnene som på tidspunktet for jordskjelvet hadde undervisning på skolen. Hva med våre to norske prosjektmedarbeidere Åse og Siv Mika? Er de i live? Vi stirrer på tv-skjermen hele natta. Siv Mikas datter Renate sender melding midt på natta, hun er fra seg av angst for sin mor. Har vi hørt fra Siv? Vet vi noe om hvor hun kan være? Jeg ringer Renate og forsøker å være rolig. Dette skal gå bra, så lenge vi ikke vet må vi ikke tenke det verste.
Jeg ringer Utenriksdepartementet og melder fra om to norske statsborgere som befinner seg i Port au Prince og som vi foreløpig ikke har hørt fra.
Jeg ringer familien til Åse og forteller det samme, vi kan ikke tro det verste før vi har fått tak i noen som kan fortelle hva som har skjedd.
Neste morgen begynner telefonene fra journalistene å ringe. Vi er med på avis, tv og radiointervju. Mange lurer på om vi har hatt kontakt med Siv og Åse. Etter hvert går vi på autopilot og svarer på de samme spørsmålene til alle som vil høre. Vi vet ikke mer enn det vi selv ser på tv. På formiddagen ringer min svigersøster. Hun har snakket med svigermor på Haiti. Alt vel på skolen Petit Troll! Svigermor har vært der og bekrefter at skolen står, ingen er omkommet. Åse ble skadet i hodet da hun løp ut. En jerndør falt over henne. Men det går bra. Nabohusene kollapset med flere omkomne. I gata der vi hører til var omtrent halvparten av husene kollapset, men skolen vår sto stødig.
Fra Haiti kunne Jean Ricot fortelle at de hadde tilbrakt hele natta i gata utenfor skolen, sammen med familiene som tilhører skolen. Menn, kvinner og barn satt sammen hele natta og sang salmer. Ved hvert etterskjelv, omtrent hvert 20 minutt, kunne man kjenne angsten for hvor kraftig og lenge det skulle vare. De mange etterskjelvene hindret mange i å gå inn i hus for å lete etter savnede. Ved hvert etterskjelv kunne man høre at bygninger kollapset. Da jordskjelvet skjedde var det undervising for kvinnene på skolen, omtrent 60 kvinner var samlet. Etter det første skjelvet løp alle mødrene hjem for å lete etter barna sine. Mange oppdaget at hjemmene deres var knust, men fant barna og familien i god behold utenfor husene. En mor fikk beskjed om at hennes eldste sønn på 17 år hadde omkommet sammen med klassekameratene på skolen han gikk på. Hele skolebygget på 5 etasjer kollapset og samtlige elever og lærere omkom. Vår regnskapsfører var på universitetet der hun tar mastergrad i prosjektledelse, da jordskjelvet skjedde. Hun lå fast under murstein i to dager før hun ble gravd ut. Hun fortalte at det hadde vært flere utenfor bygget der hun lå og ropt etter andre personer. Til å begynne med hadde hun ropt hennes eget navn, Mirlande, men skjønte at de utenfor fortsatte å lete etter sine, i stedet for å hjelpe henne ut. Fra da svarte hun ja når noen ropte etter noen, og ble til slutt gravd ut med en brukket arm men lykkelig for å ha overlevd.
Vår gode venn Moise mistet sin kone og to år gamle sønn i jordskjelvet. Han hadde akkurat komme hjem fra jobben og satt og lekte med Tobias på fanget. Hans kone lå og sov på soverommet. I neste øyeblikk ble alt svart rundt han. Et skap falt over han og beskyttet han. Han lette fortvilt etter sin sønn i mørket og fant han livløs. Han tok med seg Tobias og løp ut av huset og oppdaget at den delen av huset som kona sov i hadde falt sammen. Hans kone var også død. Moise jobber nå dag og natt med å hjelpe hjemløse i nabolaget, og leder en leir med flere tusen personer. Han sier selv at den eneste måten han kan fortsette å leve på er ved å ha noe å gjøre hele tiden, å tenke på andre ting.
En nabo og venn Charles var inne i restauranten han driver med sin kone denne ettermiddagen. Charles greide å løpe ut før hele bygget kollapset. Hans kone Miriam hadde vært inne på kjøkkenet og ble igjen inne i huset. Hele natten gjennom hadde Charles kontakt med Miriam som ropte at hun hadde sterke smerter. Han prøvde flere ganger å redde henne ut, men pga etterskjelvene turde ingen å gå inn i huset. Ved morgengry hadde kontakten opphørt. Miriam var død.
Vår venninne Sarah skulket jobben i MINUSTAHs hovedkvarter den dagen. Hun hadde en mistanke om at kjæresten hennes var utro, og hadde bestemt seg for å følge etter han den dagen. Hun forteller at hun løy til sjefen om at hun hadde influensa og fikk lov til å dra hjem tidlig. En time senere var det ingenting igjen av hovedkvarteret. Sarah mistet alle sine kollegaer. 100 FN ansatte omkom, inkludert hele ledelsen.
I 2009 jobbet jeg for UNIFEM i Port au Prince. Kontoret mitt falt sammen under jordskjelvet. En kollega og kjent feminist på Haiti omkom på kontoret. Jeg hadde kontrakt med UNIFEM for tre år, men mistrivdes i jobben, og bestemte meg for å slutte etter ett år. Jeg oppfattet FN som en alt for byråkratisk og tungrodd organisasjon, som opererte i en egen sfære, fjernt fra de menneskene de var der for å hjelpe. Det irriterte meg å se den ovenfra og ned holdningen FN ansatte hadde ovenfor haitianere, og jeg var forbannet på et system hvor man brukte mesteparten av tiden på reiser, konferanser og workshops på luksushotell. Haitianere ble ansatt som sjåfører, kokker, vaskehjelp, sikkerhetsvakter og sekretærer, mens expatriates tar seg av ’kjernevirksomheten’ som er godt betalt, skattefritt, faste uker fri etter 6 ukers jobb, ferie, osv. Samtidig var det en bra erfaring fordi det hjalp meg til å innse for meg selv at det jeg vil bruke tiden min på er å jobbe på grasrot nivå med Prosjekt Haiti.
Vi flyttet tilbake til Tromsø rett før jul med våre tre sønner. Jeg husker at vi, tilbake i Tromsø etter bare ett år, snakket om at alle våre planer hadde endret seg, og at vi egentlig ville være på Haiti. Men vi var enig om at det måtte være en god grunn til at det ble slik, kanskje vi ikke viste hvorfor ennå. Dette snakket vi om bare noen dager før 12. januar.
Huset vi leide i Port au Prince hadde falt sammen under jordskjelvet. På en normal dag ville mine tre sønner ha vært hjemme på det tidspunktet jordskjelvet skjedde, klokken 5 på ettermiddagen, og sannsynligvis spist middag på kjøkkenet. Det var rart å se restene av kjøkkenet vårt som lå hulter til bulter da vi kom tilbake etter jordskjelvet, og jeg takker Gud for at vi ikke var på Haiti den dagen.
Fem dager etter jordskjelvet reiser jeg og Edwin til Haiti. Med arbeidsgivers velsignelse i Tromsø kan jeg reise og være med å sette opp en leir for 100 hjemløse familier i gata utenfor skolen vår. Vi var usikre på hva vi burde pakke denne gangen. Skulle vi ta med tørrmat? Ville vi få tak i vann og mat? Skulle vi til en ’krigssone’? Vi reiser via Santo Domingo og flyet er fullt av bistandsarbeidere. ICRC og FN reiser business class, vi andre reiser på økonomi. Hotellet i Santo Domingo er fullt av pressefolk som har vært eller skal til Port au Prince. Neste morgen kjører vi med en dominikansk sjåfør til grensa. Han kan fortelle at dominikanerne har vært tidlig ute med støtte og gravemannskap til Haiti. Den dominikanske presidenten var den første statsleder som uttalte seg i media og kom med støtteerklæringer til det haitianske folket. Den neste var Barack Obama. Fra Haitis egen president var det stille lenge, da han endelig uttalte seg virket han sytende og klagende, og sa han hadde jo også fått sitt hus ødelagt…haitianerne var skuffet og forbannet, men ikke overrasket.
I Port au Prince var det kaos, selvfølgelig. 14 av 16 regjeringsbygg hadde kollapset, presidentpalasset likeså. Flyplassen hadde delvis falt sammen og fly med hjelpeforsyninger måtte vente i dagesvis med å få lande, eller snu. Norges Røde Kors måtte reise via Santo Domingo og kjøre sitt feltsykehus til Port au Prince. Etter dager med intensive diskusjoner fikk USA myndighet til å kontrollere flyplassen. USA mente at den viktigste prioriteringen var å få inn amerikanske tropper for å sikre tryggheten til hjelpearbeiderne. Letemannskap, hundepatruljer og gravemaskiner måtte vente på å reise inn til soldatene var på plass. Skremselspropaganda, i kjent stil, om hvor farlig haitianere er, fikk flere hjelpeorganisasjoner til å avvente med å sende sine hjelpemannskap inn i landet. Historier om ville menn med macheter som venter på å angripe hjelpearbeiderne passer media. Haitianere forteller om kamerateam som selv skaper spenningssituasjoner ved å kjøre inn lastebiler med matforsyninger i tett befolkede leire for så å be folk hente maten selv. Da vinner de sterkeste frem og det blir bra tv av det...
Heldigvis er det noen stemmer innimellom som kan fortelle at de ikke oppfatter situasjonen som farlig, men at det selvfølgelig oppstår kaos i denne settingen. Sensasjonslystne mediafolk går i føttene på hverandre, og leter etter neste scoop. De opptar også de få hotellene som står igjen, mens haitianere bor ute i gatene og har begynt å organisere seg i leire rundt omkring i byen. På fotballbaner, i parker, i hagen til statsministeren, på Champ de Mars utenfor presidentpalasset bor det tilslutt nesten to millioner hjemløse. Det er daglige nyhetssendinger fra alle tv kanaler, 300 000 omkomne. Tallet er høyt nok til at dette er interessant enn så lenge. George Clooney, Barack Obama, Wyclef Jean, Jay-Z, Shakira og så videre og så videre, samler inn penger til jordskjelvofrene. Jeg liker George Clooney, hvem gjør ikke det?.. og det er fantastisk at så mange mennesker har støttet, men er det slik at vi må ha Hollywood med for å gidde å engasjere oss? Ti måneder senere er gjenoppbyggingsarbeidet så vidt i gang, bare 5 prosent av bygningene som kollapset har blitt ryddet og fjernet i Port au Prince. Hjemløse haitianere innordner seg og bor i leire eller oppå sine ødelagte hus. De få nyhetssakene fra Haiti disse dager lyder blant annet slik; ’Susan Sarandon brakk ankelen sin da hun besøkte et barnehjem i Cite Soleil’’ , ’’Shakira gråt da hun traff barna i flyktningleirene i Port au Prince’’ eller ’’Soccer mums leave the comfort of their homes to help orphans in Haiti’’.
I gatebildet i dag i Port au Prince ser vi svært mange SUVer med logoer til gamle og nye NGOer. Vi har forsøkt å skrive opp de vi ser når vi kjører rundt i byen. Det må være hundrevis om ikke tusenvis av disse. Mange har fantasirike navn som ’Jesus in Haiti’, Haiti the light of Tomorrow’, Haiti- Nirvana’, ‘Feed the Children’, ‘Feed the poor’, ‘Feed Gods Children’ eller bare forkortelser som IOM, UNDP, CCR, NCA osv. Haiti er nå offisielt ’the capital of NGOs’ med ca 10 000 NGOe, altså landet med flest NGOer per hode i verden!
Et annet fenomen er Hollywoods filmstjerner som ankommer med egne organisasjoner for å hjelpe de stakkars jordskjelvofrene. Patricia Arquette, som blant annet spiller i tv-serien ’Medium’ har startet ’Give Love’. Min første assosiasjon til navnet var om det var en interesseorganisasjon for prostituerte..men det er det altså ikke…Vi skulle treffe Patricia, av ren nyskjerrighet men også fordi man har da lært å ikke forhåndsdømme noen selv om de er fra Hollywood...Give Love jobber med å sette opp 400 ombygde containere til hjemløse som skal bli fine hus når de har fått installert nye tak, dører og vinduer. En felles bekjent hadde bedt meg treffe Patricia og hennes team for å se om vi kunne jobbe sammen. Jeg fikk telefonnummeret til Patricia og skulle ta kontakt for å avtale møte. Patricia viste selvfølgelig ikke hvem jeg var da jeg ringte, men jeg fikk tilslutt minnet henne på at vår felles bekjent hadde foreslått at vi møttes slik at hun kunne få informasjon om situasjonen i landet, og potensielt jobbe sammen om noen av prosjektene for gjenoppbygging post -jordskjelv. Dette hadde hun vist glemt selv, men vi ble uansett enige om å møtes i deres camp neste morgen. Når vi ankom leiren neste dag ser vi bare bakhodet til Patricia idet hun kjører forbi oss sammen med brasilianske MINUSTAH soldater. Hun måtte først på en viktig barbeque sammen med soldatene men lovde oss å være snart tilbake. Vi ventet hele dagen. Vi fikk omvisning i leiren som har omtrent 4000 beboere. Folkene her forteller at de ikke har mottatt mat, men det har vært noen hvite folk og delt ut kondomer. De skulle gjerne hatt mer mat og vann. Vi ser mange barn som leker med oppblåste kondomer. De ser alle sultne ut. Patricias bror, David Arquette, også kjent fra Hollywood, gift med hun mørke fra 'Friends', er i leiren. Vi hilser på han, men han er fryktelig opptatt med å løpe fra et sted til det neste og knipser masse bilder av seg selv sammen med de fattige barna. Mye senere ankommer Patricia. Jeg går bort til henne og minner henne på at vi hadde en avtale som vår felles bekjent har satt opp. Patricia; ’’ Oh yeah, you guys build schools right? How can you help us?’’ Jeg forklarer at vi ikke bygger skoler per se, men at vi driver en skole og mange andre prosjekt i nærheten. Patricia har ikke tid å snakke og sier;
’’ We should meet for dinner, we’ll call you guys!’’ Ja sikkert!
Vi overhører Patricia som klager på Sean Penn (en annen Hollywood stjerne som driver egen leir i en golfklubb i Petionville); ’’…like he is the only one who knows anything about Haiti, always on CNN…’’ Veldig morsomt at the movie stars konkurrerer om hvem som er snillest....
to be continued....
tirsdag 30. november 2010
Election chaos Haiti
Election day came and went in Haiti last Sunday. As expected chaotic and badly organized. Lots of people actually turned up to vote, that surprised me! However, many were disappointed realizing that their names were nowhere to be found on the lists. By midday 12 of the 18 candidates gathered together at a hotel, calling for a cancellation of the election due to fraud. The candidates believed the government had fixed the election, and that Preval's man, Jude Celestin, was headed for victory...later two of these candidates , that were ahead in the polls, Manigat and Martelly, said they would accept the results whatever they were! The other 10 candidates were pissed off! The act of solidarity didnt last long. A typical problem in Haiti is indeed a lack of coming together as an opposition. The opposition is weak and fragmented. ''Everybody'' wants to be president, thus the myriad of political parties. The stakes are high, the next president will handle the millions promised for rebuilding Haiti after the earthquake. The donors are sitting on the fence, waiting for the next government to be in place. The results should be ready by the weekend. Possibly a second round with the two standing candidates mid January. Our Haitian friends are frustrated, some of them voting, many more not even bothering. The country has had its worst year, and it doesnt seem to end. Very few believe that any of the candidates will bring change. Political apathy and anger reigns amongst the population, and more so among the 1,3 million living in camps.
lørdag 27. november 2010
FN skapt kolerakatastrofe?
FN-skapt kolera katastrofe på Haiti
Av Karsten Gjefle, Su-San Design og Ingvill Konradsen Ceide, Prosjekt Haiti
Alt tyder på at det er FN som har skapt kolera epidemien på Haiti ved å slippe ut ubehandlet kloakk i en lokal elv. Elendig håndtering og manglende respekt for vertslandets folk og natur har skapt en uopprettelig katastrofe på øya allerede herjet av jordskjelv, orkan og en korrupt elite. Vi nærmer oss 800 døde og sykdommen er nå ankommet hovedstanden som nok kan betegnes som verdens største flyktningleir med 1,3 millioner mennesker som bor i plasttelt under elendige sanitære forhold. Port-au-Prince har alltid hatt sin slum, men i dag er det store deler av befolkningen som lever under uverdige forhold.
Det er tusenvis av internasjonale NGOs på plass uten at det ser ut til å forbedre måten folk bor. Et unntak er den norsk/haitianske organisasjonen Prosjekt Haiti. Mens de aller fleste jordskjelvofrene fortsatt bor i flyktningeleirer har Prosjekt Haiti maktet å bygge flere hus og skaffet langsiktige leiekontrakter til samtlige familier som kom til organisasjonens nødhjelpsleir. For å sette det i perspektiv: for samme pris som en billett på business class fra Genève til Port Au Prince koster (25 000 kroner) har de bygd familiehus med to rom, en kjøkkenkrok og et toalett. Samtidig som de fleste NGOs fortsatt har sine leirer har Prosjekt Haiti kunne stenge ned denne delen av nødhjelpsarbeidet og gå løs på neste utfordring. Haitianere er mildt sagt svært frustrerte og stiller med rette kritiske spørsmål til pengebruken til de internasjonale ’hjelperne’. Med 10 måneder siden jordskjelvet ser det fortsatt ut som om katastrofen skjedde for to uker siden når man kjører rundt i byen. FN ansatte forteller selv at de ’møter seg i hjel’, og tilbringer størsteparten av dagene i møter med hverandre, svært lite tid brukes ute i leirene eller i dialog med haitianerne.
For noen år siden ble det etablert en FN prosess som het “Green Camps”. Intensjonen var at flyktningeleirer og militære tropper på fredsbevarende operasjoner skulle respektere landets naturlige kapital og ikke etterlate seg ødelagte skog-, vann- og jordbruksressurser når leiren en dag skulle evakueres og stenges. Som et lite innovasjonsmiljø på sanitær som anvender forskning som kan gjøre do volumene patogenfrie var SuSan Design interessert i å bidra og skape bedre toalett systemer som respekterer miljøet. Vi ble forskrekket over at standard systemet som ble brukt i FN var vannbaserte toaletter med importerte rør og septiktanker som deretter ble dumpet i nærområdet. Når vi ser på hva som har skjedd på Haiti er det helt i tråd med dette mønsteret. En FN leir med fredsbevarende soldater fra kolerabefengte Nepal har sin base ved elvebredden. I FNs egen logikk med manglende respekt for Haiti og deres innbyggere lar de avløpet gå direkte i elven. I følge vitnesbyrd fra folk i området er det ikke påvist syke opp elven fra leiren og episenteret for kolerautbruddet er nedstrøms fra FN leiren!
Som tidligere FN medarbeider er jeg skamfull og som sanitær person er jeg sjokkert over at en FN organisasjoner kan la ubehandlet kloakk gå direkte i en elv uten noen form for rensing eller prosess for å oppnå et patogenfritt utslipp. Det finnes enkle og gode løsninger som Norge kan bidra til å introdusere i FN som sikrer at dette ikke skjer igjen. Stiftelsen SuSan Design har jobbet med å introdusere toalett systemer som gir høy brukerkomfort til en lav pris. Hvis vår behandlingsmetode som er basert på svensk jordbruksforskning hadde vært benyttet ville FN basen kunnet produsere en fullverdig gjødsel til skog- eller jordbruk.
Norge, med sin enorme støtte til FN, er perfekt plassert for å gi klar beskjed om at denne type leir management er uakseptabel. Når vi som nasjon bidrar med 8 milliarder i året til FN bør vi kunne presentere sanitær løsninger som på en billig måte sørger for at alle FN installasjoner kan settes i stand til å håndtere denne enkle risikoen i alle sårbare områder hvor FN har sine ansatte. Det vil kreve at Norge tar aktive grep for å promotere bedre systemer og innovasjon på området. Bærekraftige og kostnadseffektive sanitær produkter finnes og kompetansen kan bygges opp ytterligere slik at Haiti slipper å gjenoppbygge med kostbare vannbaserte systemer forbeholdt eliten – det riktige steget å ta i deres situasjon er en massiv satsning på toaletter til alle med trygg gjenbruk av næringsverdien. Gode desentraliserte behandlingsmetoder er viktig når infrastruktur er ødelagt og en investering i rørbasert systemer under bakken ville være det reneste toskeskap når vi vet at det også i fremtiden vil være små og dessverre også noen store jordskjelv.
Lokalbefolkningen på Haiti var før jordskjelvet meget skeptisk til FNs involvering på Haiti, at det er FN soldater fra Nepal som har bragt kolera til landet gjør ikke samarbeidsklimaet noe bedre. De involverte internasjonale aktørene på Haiti er stort sett enige om at gjenoppbyggingsarbeidet går katastrofalt sent, men få er selvkritiske og velger heller å legge skylden på andre.
Hvordan vurderer for eksempel organisasjonene som har fått delegert ansvar for vann og sanitær i leirene sitt ansvar nå som koleraepidemien er blitt en realitet? Bare ca 20 % av leirene har vann og sanitær på plass. Da er det ingen overraskelse at vannbårne epidemier dukker opp. Hva brukes egentlig de innsamlede midlene til? Spørsmålene er mange. I dag er 10 000 haitianere syke. Det forventes en dramatisk økning i tallene på syke og døde som følger av elendige boforhold. Så mange som 200 000 kan bli syke. De samme organisasjonene er nå i full gang med nye innsamlingsaksjoner for å få bukt med koleraen.
De som betaler prisen er den haitianske befolkning som dessverre ikke kan forvente seg annet enn mer elendighet mens ’hjelperne’ kan reise hjem på velfortjent juleferie…
Av Karsten Gjefle, Su-San Design og Ingvill Konradsen Ceide, Prosjekt Haiti
Alt tyder på at det er FN som har skapt kolera epidemien på Haiti ved å slippe ut ubehandlet kloakk i en lokal elv. Elendig håndtering og manglende respekt for vertslandets folk og natur har skapt en uopprettelig katastrofe på øya allerede herjet av jordskjelv, orkan og en korrupt elite. Vi nærmer oss 800 døde og sykdommen er nå ankommet hovedstanden som nok kan betegnes som verdens største flyktningleir med 1,3 millioner mennesker som bor i plasttelt under elendige sanitære forhold. Port-au-Prince har alltid hatt sin slum, men i dag er det store deler av befolkningen som lever under uverdige forhold.
Det er tusenvis av internasjonale NGOs på plass uten at det ser ut til å forbedre måten folk bor. Et unntak er den norsk/haitianske organisasjonen Prosjekt Haiti. Mens de aller fleste jordskjelvofrene fortsatt bor i flyktningeleirer har Prosjekt Haiti maktet å bygge flere hus og skaffet langsiktige leiekontrakter til samtlige familier som kom til organisasjonens nødhjelpsleir. For å sette det i perspektiv: for samme pris som en billett på business class fra Genève til Port Au Prince koster (25 000 kroner) har de bygd familiehus med to rom, en kjøkkenkrok og et toalett. Samtidig som de fleste NGOs fortsatt har sine leirer har Prosjekt Haiti kunne stenge ned denne delen av nødhjelpsarbeidet og gå løs på neste utfordring. Haitianere er mildt sagt svært frustrerte og stiller med rette kritiske spørsmål til pengebruken til de internasjonale ’hjelperne’. Med 10 måneder siden jordskjelvet ser det fortsatt ut som om katastrofen skjedde for to uker siden når man kjører rundt i byen. FN ansatte forteller selv at de ’møter seg i hjel’, og tilbringer størsteparten av dagene i møter med hverandre, svært lite tid brukes ute i leirene eller i dialog med haitianerne.
For noen år siden ble det etablert en FN prosess som het “Green Camps”. Intensjonen var at flyktningeleirer og militære tropper på fredsbevarende operasjoner skulle respektere landets naturlige kapital og ikke etterlate seg ødelagte skog-, vann- og jordbruksressurser når leiren en dag skulle evakueres og stenges. Som et lite innovasjonsmiljø på sanitær som anvender forskning som kan gjøre do volumene patogenfrie var SuSan Design interessert i å bidra og skape bedre toalett systemer som respekterer miljøet. Vi ble forskrekket over at standard systemet som ble brukt i FN var vannbaserte toaletter med importerte rør og septiktanker som deretter ble dumpet i nærområdet. Når vi ser på hva som har skjedd på Haiti er det helt i tråd med dette mønsteret. En FN leir med fredsbevarende soldater fra kolerabefengte Nepal har sin base ved elvebredden. I FNs egen logikk med manglende respekt for Haiti og deres innbyggere lar de avløpet gå direkte i elven. I følge vitnesbyrd fra folk i området er det ikke påvist syke opp elven fra leiren og episenteret for kolerautbruddet er nedstrøms fra FN leiren!
Som tidligere FN medarbeider er jeg skamfull og som sanitær person er jeg sjokkert over at en FN organisasjoner kan la ubehandlet kloakk gå direkte i en elv uten noen form for rensing eller prosess for å oppnå et patogenfritt utslipp. Det finnes enkle og gode løsninger som Norge kan bidra til å introdusere i FN som sikrer at dette ikke skjer igjen. Stiftelsen SuSan Design har jobbet med å introdusere toalett systemer som gir høy brukerkomfort til en lav pris. Hvis vår behandlingsmetode som er basert på svensk jordbruksforskning hadde vært benyttet ville FN basen kunnet produsere en fullverdig gjødsel til skog- eller jordbruk.
Norge, med sin enorme støtte til FN, er perfekt plassert for å gi klar beskjed om at denne type leir management er uakseptabel. Når vi som nasjon bidrar med 8 milliarder i året til FN bør vi kunne presentere sanitær løsninger som på en billig måte sørger for at alle FN installasjoner kan settes i stand til å håndtere denne enkle risikoen i alle sårbare områder hvor FN har sine ansatte. Det vil kreve at Norge tar aktive grep for å promotere bedre systemer og innovasjon på området. Bærekraftige og kostnadseffektive sanitær produkter finnes og kompetansen kan bygges opp ytterligere slik at Haiti slipper å gjenoppbygge med kostbare vannbaserte systemer forbeholdt eliten – det riktige steget å ta i deres situasjon er en massiv satsning på toaletter til alle med trygg gjenbruk av næringsverdien. Gode desentraliserte behandlingsmetoder er viktig når infrastruktur er ødelagt og en investering i rørbasert systemer under bakken ville være det reneste toskeskap når vi vet at det også i fremtiden vil være små og dessverre også noen store jordskjelv.
Lokalbefolkningen på Haiti var før jordskjelvet meget skeptisk til FNs involvering på Haiti, at det er FN soldater fra Nepal som har bragt kolera til landet gjør ikke samarbeidsklimaet noe bedre. De involverte internasjonale aktørene på Haiti er stort sett enige om at gjenoppbyggingsarbeidet går katastrofalt sent, men få er selvkritiske og velger heller å legge skylden på andre.
Hvordan vurderer for eksempel organisasjonene som har fått delegert ansvar for vann og sanitær i leirene sitt ansvar nå som koleraepidemien er blitt en realitet? Bare ca 20 % av leirene har vann og sanitær på plass. Da er det ingen overraskelse at vannbårne epidemier dukker opp. Hva brukes egentlig de innsamlede midlene til? Spørsmålene er mange. I dag er 10 000 haitianere syke. Det forventes en dramatisk økning i tallene på syke og døde som følger av elendige boforhold. Så mange som 200 000 kan bli syke. De samme organisasjonene er nå i full gang med nye innsamlingsaksjoner for å få bukt med koleraen.
De som betaler prisen er den haitianske befolkning som dessverre ikke kan forvente seg annet enn mer elendighet mens ’hjelperne’ kan reise hjem på velfortjent juleferie…
Abonner på:
Innlegg (Atom)